Tema 2016

I år 1900 så Sigbjørn Obstfelder seg nødt til å rykke ut med en avisartikkel til forsvar for jeg-romanen. Obstfelders polemikk rettet seg mot kritikerkorpset, med Georg Brandes i spissen, og ”den strøm av ukvemsord, kritikerne har ladet hagle over “Jeg-formen”.

116 år senere er jegets status i litterære verk radikalt endret. Der det tradisjonelt har vært poesien vi har forstått som jegets sjanger, er jeget i dag like dominerende i fortellende prosa. En karikert oppfatning av det litterære feltet kan være at forfatterne skriver i første person entall om seg selv, sine foreldre, ektefeller, venner og eks-kjærester. Er det hold i en slik påstand? Hvis ja, hva er det et uttrykk for? Er det sterke jeget et symptom man må ta i betraktning når samtidsdiagnosen skal stilles? Eller er jeg-dominansen en nødvendig investering i forfatternes forsøk på å komme nært innpå virkeligheten slik den er og slik vi opplever den? Det var det Obstfelder i sin tid argumenterte for.

I 2016 er det 150 år siden Obstfelders fødsel, noe som skal markeres ved ulike arrangement rundt omkring i landet, og Ordkalotten gjør dette ved å sette fokus på jeg-romanen.

Forfatterne iscenesetter seg selv i verket. Som lesere har vi kanskje en tendens til å glemme at det er en glipe mellom avsender og offentlighet. I denne glipa er det rom for spill, lek, utprøvninger: ”Performativ biografisme blotlægger ikke en latent og autentisk livshistorie som værkets oprindelse, men bruger selvbiografiske stumper som kras realismeeffekt på et lærred spændt ud mellom kvinden bak værket, kvinden foran værket og fiktionen”, skriver den danske litteraturviteren Jon Helt Haarder. Han forbindes med begrepet performativ biografisme, og kom i 2014 med ei bok med samme tittel. En forfatter som behandler jeget og iscenesettelsen er Madame NIelsen, som allerede i 2001 arrangerte sin egen død. Fra 2014 er det som kvinne han vil være til stede i verden. Madame Nielsen og romanen «Invasjonen – En fremmed i flyktningestrømmen» er aktuell for  festivalen i 2016.

Hvordan brukes «jeg-et» i sakprosa? I Morten A Strøksnes sitt forfatterskap er forfatteren tydelig til stede som karakter, også i hans siste bok Havboka, som ble belønnet med Brageprisen i 2015. Hva betyr dette grepet for det fagstoffet som formidles?

”Alt mitt snakk skjer med lånte ord./Subjektet mitt har eg/frå gramatikken, der eg var/før eg blei utpeika som eit subjekt.” Dette skriver Einar Økland i diktsamlinga Sykling i søvne fra 2015. Øklands innsikt er muligens at også jeget er kontrollert av det sosiale, som grammatikalsk størrelse. Et slikt perspektiv bærer i seg et ekko av norsk 1960-tall. Mange i profilgenerasjonen var opptatt av en depersonifisert poesi. Man snakket om ting-dikt, og interessen for den ytre, registrerbare verden var viktigere enn det personlige og emotive.

Hvordan er det med den unge generasjonen poeter, hva tenker de om selvrepresentasjon? Audun Mortensen er et eksempel på en leken, konseptuell og generasjonsdefinerende poet. Festivalen fokuserer på det såkalte selvbiografiske fordi det så åpenlyst har vært en Skandinavisk tendens på 2000-tallet, med Knausgårds første bind av seks i 2009 som fremste eksempel. Men ingen Knausgårds Min kamp uten Stig Larssons Natta di mina. I 2012 gjorde den svenske legenden et litterært comeback med den selvutleverende romanen När det känns att det håller på at ta slut.  Hvem er det poetiske jeget i forhold til roman-jeget som så åpent og utleverende forteller om dop, kjærlighet og arbeid – i lys av en akutt sykdomserfaring. I romanen En dåre fri (2010) av  Beate Grimsrud,  benytter hovedpersonen Eli skriving som en form for livreddende planke. Grimsrud er tvetydig selvbiografisk / ikke-selvbiografiske i romanen fra 2010. Men hun kunne like gjerne bli knyttet til temaet ensomhet, til jeget som hevder  sin rett til  individualitet og originalitet i denne verden av individer. Dette er tema Grimsrud behandler i siste romanen Evighetsbarna (2015). Ingeborg Arvola utgav i 2015 romanen Neiden 1970. I denne boka skriver hun tett på forholdet til sin egen far gjennom et jeg og et vi. Arvola, som har et langt forfatterskap bak seg, har uttalt at «hun trodde aldri hun skulle skrive så tett på eget liv». Dette gjør det ekstra interessant å invitere henne til årets festival. I motsetning til Arvola, har Vigdis Hjort vært tydelig på linken mellom levd liv og eget forfatterskap. Nevnes kan Tredve dager i Sandefjord (2011), men også i mange av de andre romanene sine er hun «beskyldt» for å «ha melket sitt eget liv». Hjort var tidlig ute med å være en markant forfatter som utforsker forholdet mellom fiksjon og virkelighet. Forfatteren har også i en rekke sammenhenger vært frontfigur når det gjelder «det forsømte jeget», både i egne romaner og når det gjelder den ennå så ofte vanskelige offentlige diskurs om det «kvinnelige jeget kontra det mannlige». Vigdis Hjort har også gjennom tiår forsøkt å opplyse oss om hvordan kjønnet kommer i veien når menn og kvinner leser hverandre.

”En gang fantes vi, vi levde sammen, og nå er det livet over og hun har allerede glemt hvem jeg var”. I romanen Historie om et ekteskap (2015) utforsker Geir Gulliksen hvordan ødeleggelsen av en kjærlighetskonstruksjon, et ekteskap, et vi, virker på et forsmådd jeg. I forordet til Kan vi gjøre det igjen. Tilnærmet samlet sakprosa (2013), skriver Gulliksen at vi bruker litteraturen som en unnskyldning for å snakke om eller tenke over noe som det ellers ikke ville vært mulig å snakke om. Vi ønsker Gulliksen på festivalplakaten for å belyse litteraturens muligheter i møte med det eksistensielle.

Ida Hegazi Høyer har med sin fjerde roman, Fortellingen om øde (2015), skrevet seg inn i en historie med rot i et virkelig fenomen, det såkalte Galápagosmysteriet. I 1929 forlot den tyske legen og tannlegen, Friedrich Ritter, sivilisasjonen og bosatte seg på en øde øy. Vi ønsker Hegazi Høyer som gjest på Ordkalotten 2016 for å snakke om å skrive fiksjon på historiske personer og levd liv, samt jegets lengsel etter isolasjon.