2014 Tabu

Ordet tabu er hentet fra Tonga i Polynesia, hvor tabu i den tradisjonelle kulturen hang sammen med forestillingen om hellig makt eller kraft, også kalt mana. Ting, personer eller grupper som hadde mana, var omgitt av tabuer og måtte ikke røres eller nevnes ved navn. Tabuer understøttet disse personenes verdslige makt i samfunnet og brudd på tabuer ble, ifølge disse ideene, straffet automatisk av hellige krefter. (Kilde: Store norske leksikon)

I 1913 skrev Sigmund Freud Totem og tabu. I denne artikkelsamlingen diskuterer Freud spørsmål knyttet til hellige ritualer, forbud, incest og fadermord, og han diskuterer det han ser som et forhold mellom nevrotikere og utøvere av såkalt primitiv religion. I etterordet til den norske utgaven (mars 2013) skriver Eivind Tjønneland at «Dobbeltmoralen i et samfunn der grensene i økende grad utviskes av globaliseringen og individets frigjøring fra tradisjonelle bånd, er tilsynelatende forskjellig fra de australske urinnvånerne Freud beskriver i denne boken. Likevel er det ikke så vanskelig å få øye på dialektikken mellom totem og tabu også i dagens samfunn. Dyrkningen av visse hellige objekter, som f.eks. kjendiser, kan slå om i hat og nedvurdering når skandalen kommer.»

Hvor kommer tabu fra?

Det hellige og det forbudte henger uløselig sammen. Tabuet og krenkelsen likeså. Begrepet tabu er knyttet til tema og handlinger som det i et samfunn er et forbud mot, noe det ikke snakkes om, noe som er relatert til noe hellig og ukrenkelig. Hva som er hellig og ukrenkelig varierer fra kultur til kultur, fra samfunn til samfunn. Tabuet er en straffe – og kontrollmekanisme som på det individuelle planet alltid medfører skamfølelse. En lovtekst legitimerer formelle sanksjoner, gjør den skammelige overtredelsen straffbar; forbudet er et uttalt og formalisert tabu. I året for grunnlovsjubileet ønsker vi å belyse grenseoppgangen mellom skam og juss. Det lar seg gjøre ettersom kunsten og litteraturen ”håndterer” tabuer. I et, på mange områder, åpent samfunn som det norske, skulle man ikke tro at det finnes tabuer som har overlevd. Alt som vedkommer et menneskeliv er tilsynelatende ute i åpent lende, ute i det offentlige rom til allmenn beskuelse og aksept. Mye av det samfunnet vårt, bare for noen tiår siden, ikke ville vite av, stilles det ikke spørsmål ved lenger. Har vi pratet og skrevet de gamle tabuene i hjel? Og om så: Har nye tabuer oppstått? Og hvordan er det for dem som sliter i krysspresset mellom to/flere kulturer?

Vi deler årets tema inn i tre undertema: De nye hverdagstabuer. Tabuer og annengenerasjoner. Tabu og terror.

Hverdagstabuer

I dag er det utenkelig at bøker som Sangen om den røde rubin av Agnar Mykle og Uten en tråd av Jens Bjørneboe skulle skape samme forargelse og oppstyr som de gjorde på nitten-femti og -sekstitallet, da disse romanen ble skrevet. Nå er de fleste av de gamle tabuene i det tradisjonelt norske samfunnet langt på vei snakket, skrevet og kjempet ned. Men hverdagen er noe annerledes for deler av befolkningen som har annen kulturell bakgrunn. I vanlig språkbruk i dag brukes tabu om forbud som har sin rot i konvensjoner eller moral snarere enn i lovverket. Kriminelle handlinger, som for eksempel voldtekt, barne- og partnermishandling og incest, skal håndteres av domstolene, men i det daglige henger skammen tungt over de fornærmede, og det ties fremdeles om slike forhold.

I vårt moderne samfunn har de tradisjonelle tabuene blitt erstattet med nye, og mer eksistensielle tabuer, tabuer som graderer og segregerer menneskene, som holder noen utenfor, som holder noen nede og borte fra det gode selskap. Moderne tabuer i det norske samfunnet kan knyttes til endringer i økonomisk utvikling og demografi. Fattigdom er tabu, ensomhet er tabu, kvinnelig seksuell lyst er tabu, menns manglende lyst er tabu. Psykiske lidelser er ikke noe man kringkaster. Døden snakkes det lite om. Selvmordet er privat, og drapstanker og sjalusi er noe man holder for seg selv. Og et menneske som styres av misunnelse, som opplever å mangle kjærlighet, som mangler livslyst og havner langt nede på lykkestigen, er relativt ille ute. Vi har også klare kjønnede tabuer. Det er ikke mange årene siden kvinner ikke fikk hoppe på ski. I de siste årene har hetsen og truslene mot kvinner som ytrer seg offentlig, tatt seg opp. Og Bispemøtet vil ennå ikke godta homofil vigsel i kirka. Innen vitenskapen finnes også tabuer i forhold til hva det er etisk forsvarlig å forske på.

Terror, unntakstilstand

I den vestlige verden er det nærmest umulig å snakke om terror uten å komme inn på datoen 11. september. Det var dagen da terroren plutselig angikk oss. Den dagen stanset alt. Også her i Norge. Den dagen snakket vi med fremmede. Vi søkte kontakt med tilfeldige mennesker som sto ved siden av oss i kassakøen, satt på nabosetet på bussen eller på pulten overfor oss på lesesalen. Vi var i fare og ville snakke om det. Datoen 11. september endret vår virkelighet. I dagliglivet merket vi best den økte graden av paranoia i flyplassdynamikken, men viktigere: datoen endret hvordan vi oppfattet muligheten av terror. Muligheten for å bli et offer. Så kom 22. juli her i Norge. Og alt som fulgte, alt som kommer til å følge. Men kan det finnes scenarioer hvor dette forferdelige har legitimitet? Er det mulig å snakke om en legitim terror? Både samiske indianske forfattere skrevet bøker hvor en marginalisert urfolksposisjon utvikler seg til terrorscenarioer. Samenes historie på Nordkalotten er ei lang fortelling om strukturell forfølgelse. Hekseprosesser, internatskoler, berøvelse av land, vann og levesett, og i det siste: gruveboomen i nord som truer de samiske tradisjonsnæringene. Samene er et folk som stilltiende har observert sin egen vei mot undergangen.

Advertisements